VELKOMMEN

GAVENE

Hva skjedde den dagen i 1968? Jeg var en liten gutt på 14 år og hele mitt liv bare lå der og ventet på å springe ut, som en roseknopp klar til å blomstre. Da, i et øyeblikk blandet av drømmer, lengsler og ønsker, skjedde det.
Sju hingster - sju hvite arabere, kom stormende mot meg i full galopp. I det strålende motlyset fra en sol som aldri før var sett, stod de fram som en mur av skummende hvite bølgetopper pisket opp av den varme, milde, men likevel kraftfulle vinden. Det var den dagen min skjebne ble beseglet. Jeg skulle aldri mer kunne få min fulle frihet.  Alle hestene hadde med seg hver sin gave til meg.

Den første kom med kjærlighet, total og altovervinnende kjærlighet vrinsket den til meg. Ta den, gjem den i ditt hjerte og ta den fram når du mest behøver den.

Den andre hvisket til meg: Her er min gave, innsikt til å kunne leve livet fult og helt, ikke stykkevis og delt. Grip dagen – lev!!

Den tredje hingsten brakte med seg skjønnhet. Som den sa til meg: ”Ikke den ytre og falske skjønnhet som verden dyrker, men den skjønnhet som bare et åpent og varmt hjerte kan oppebære”.

Så kom den fjerde, i full galopp. Den stoppet på fire stive ben så nær meg at jeg følte dens gode varme prusting idet den vrinsket ut sin gave til meg: ”Jeg gir deg ærlige øyne og et åpent, ærlig sinn. Du må bruke denne gaven med fornuft og forsiktighet. Ærlighet og åpenhet er en dyd, men  det er en farlig gave som like gjerne kan skuffe deg som gi deg glede.”

Den femte hingsten hadde et sterkt, skarpt blikk. Den var den største og kraftigste av alle. Dens gave var styrke. Styrke til å trekke store lass og stå i mot når motvinden ble kraftig som en svulstig orkan.

Den sjette hingsten skrittet forsiktig fram blant de fem andre som stod i en bue framfor meg. Jeg vil gi deg ydmykhet. Evnen til å forstå at du skal legge deg ned å hvile når verdens malstrøm er i ferd med å trekke deg ned i dypet.

Den sjuende og siste hingsten var ikke den største og heller ikke den som hoppene ville slippe til for bedekning i første omgang. Likevel hadde den en indre skjønnhet og trygghet som vistes gjennom et klokt blikk og en stoisk ro. Dens gave var den største av alle gaver sa den til meg.  ”Jeg vil gi deg evnen til å se menneskene fra deres gode side. Selv når de trykker deg ned og behandler deg eller de rundt deg  urettferdig, skal du med denne gaven kunne tenke:  Det er noe godt i alle personer”.

Sju gaver fikk jeg denne dagen i 1968. Denne varme vindfulle sommerdagen tydet alt på en flott og innholdsrik framtid. Jeg tok i mot gavene. Jeg takket og gjemte de i mitt indre for å bruke de som hingstene hadde fortalt meg.
Det jeg ikke kunne vite var at alle disse gavene som var gitt med den beste hensikt, bragte med seg hver sin eske. Og alle eskene hadde dobbel bunn. Den leksen skulle det gå mange år før jeg lærte.

Det var denne dagen jeg startet min vandring i mitt unge liv med troskyldighet og lyst sinn. Det var jo bare koselige, gode dager i vente. Lek og moro. Verden var full av skjønne, snille mennesker som bare ville meg og alle andre godt. Det var forelskelser, skjønn musikk og skyfri himmel hver dag.  Var det virkelig mulig at regntunge skyer noen gang skulle trekke inn over mitt liv? NEI – aldri! Ja med disse gaver kunne jeg gå fremtiden  lyst i møte.

::::::::::::::::::::::::::::::::::